Grønn bioteknologi

Grønn bioteknologi anvendes i landbruket, hovedsakelig for å øke avlingen av ulike planter, for å gjøre planter motstandsdyktige mot insektangrep, eller for å produsere helt nye produkter ved hjelp av planter.

Bruk av genmodifiserte organismer i landbruk er gjenstand for streng kontroll. (Foto: Yara - Jarle Ree)

Alle plantene (og dyrene) som anvendes i dagens jordbruk har gjennomgått store genetiske endringer siden jordbruket oppstod for ca 10.000 år siden, blant annet ved at menneskene har krysset ulike arter og avlet videre på de krysningene som ga best resultat. Den moderne genteknologien har nå skapt helt nye muligheter for å drive avlsarbeid på en raskere og mer presis måte.

Overføring av enkeltgener kan skje fra et individ til et annet innen samme art, eller mellom ulike arter. En transgen organisme er en organisme som har fått tilført gener fra en annen art.

Det har vært stor motstand mot å sette genmodifiserte organismer ut i naturen, på grunn av den mulige faren for uheldig påvirkning av miljøet. Dyrking av genmodifiserte organismer er derfor gjenstand for streng kontroll.

Den grønne bioteknologien er særlig stor i USA, hvor for eksempel det aller meste som dyrkes av soyabønner, er genmodifisert. Det finnes foreløpig ingen rent ”grønne” bioteknologibedrifter i Norge. Derimot har vi en del bedrifter som driver med andre typer bioteknologi rettet mot landbruket, for eksempel Graminor, Norsvin og Bovibank AS.

Den moderne grønne bioteknologien gjør særlig bruk av tre viktige teknikker:

Plantevevskulturer: En teknikk som gjør det mulig å dyrke fram hele planter fra små plantedeler som røtter, blader, stammedeler eller enkeltceller i laboratoriet. Bananer og kassava er eksempler på planter som dyrkes på denne måten

Genetisk modifisering: En teknikk som gjør det mulig å overføre enkeltgener fra en organisme til en annen. Eksempler på genetisk modifiserte jordbruksplanter som brukes i stor utstrekning internasjonalt er bomull, mais og soya.

Avlsarbeid vha molekylære markører: En teknikk som bruker molekylære markører som hjelpemiddel til å selektere spesielt interessante egenskaper. En molekylær markør er for eksempel en kort DNA-sekvens som koder for en spesiell, kjent egenskap (som feks antibiotikaresistens), og som er knyttet til gener for nye, ønskete egenskaper hos f.eks planter. Dette gjør det enklere å identifisere de organismene som har fått det nye genet. 

Arbeidsoppgaver:

1. Søk på nettet og finn tre-fire argumenter for bruken av genmodifiserte planter
2. Søk på nettet og finn tre-fire argumenter mot bruken av genmodifiserte planter
3. Hva inneholder mest gener: En vanlig tomat, eller en genmodifisert tomat?

Se også EuropaBios sider om "Green Biotech"